Rittrapport Jotunheimen rundt

 Anders jotunheimen

Fredag 1. juli kl 21.10: Starten går i Lærdal, og jeg setter meg langt frem i feltet. Jarle har måttet melde forfall, men verdens beste serviceteam, Yngve og Ola, er på plass. Sportsdirektør Sollien har vært rimelig gira siste timen før start. Det setter stemningen, og jeg skjønner at her gjelder det å prøve og levere noe som svarer til forventningene :-)!

Masterbilen slipper og til alles store overraskelse, setter ikke Rye XP seg foran i 50 km/t slik de gjorde i fjor. I stedet flyter det kontrollert og greit til det begynner å bli brattere på vei opp Filefjell. Selvfølgelig er det noen luringer som absolutt skal fram i posisjon de første milene, selv om de ender fire timer bak vinner i mål, men den verste turritt-idiotien uteblir heldigvis. Når det blir brattere setter en Rye XP-spreking seg i front og strekker ut feltet på en rekke. Han kjører til det flater ut like før toppen. Feltet er redusert til ca 40 ryttere, jeg har vært oppe i 95% puls og svettet mye (sjekk på strava etter 41km hvis du tror jeg overdriver) Det begynner å bli mørkt.

Så skjer det, like over toppen. Ikke fryktelig langt foran meg surrer noen det til og skaper en massevelt i svak nedoverbakke. Et dekk eksploderer og det knaser i karbon. Jeg er på bremsene, får ned farten en god del, men har ikke klar bane på sidene og skjønner at jeg ikke kommer unna. Men jeg rekker å se at det bygger seg opp en god stabel med ryttere på midten, klikker ut av pedalene, slipper sykkelen ned i det jeg treffer og stagediver mer enn jeg tryner. Landingen er helt myk, jeg er ikke nedi bakken. Høyre girhendel er dyttet bittelitt sidelengs, ellers er alt ok. Få kilometer senere er de fleste fra velten oppe i restene av feltet igen.

Nede fra Filefjell oppdager jeg at den fulle flaska ble borte i velten. Yngve og Ola har dratt i forveien. Det er seks mil til Fagernes hvor feltet skal stoppes tre minutter på matstasjonen. Jeg har en halv desiliter drikke i flaska, men også litt flytende Enervit-krutt på lomma. Og tynne hansker. Det begynner å hølje, og brorparten av rittet herfra blir vått. I mørket frem mot Fagernes er jeg kald, litt urolig over væskemangel og litt ensom. Kilometerne tikker ned fryktelig sakte. I tillegg begynner kjedet å klatre på alle kransene unntatt de par tyngste girene, fordi hendelen drar litt i wiren.

Gjensynsgleden med Yngve og Ola på Fagernes er enorm, girhendel vris tilbake og girene funker igjen. Kjedet får rock´n roll og jeg får crampfix, paracet, mat og drikke. Valdresflya neste!

Opp mot Beitostølen har vi nok litt medvind, og det kjøres litt mer moderat enn i fjor, før det avgjørende bruddet går. Jeg ser samme Rye XP-rytter som tauet opp forrige fjellovergang kikke ned i styret, uten å kunne tette luka til dem som går av gårde. Det er flere Rye XP-ryttere og andre som ser sterke ut som ikke går etter, og det blir ikke veldig mange som kommer av gårde. Jeg har mer enn nok med å bli i den gruppa der jeg er. De bratteste bakkene gjør vondt. Det blir ekstremt tett tåke, og vi ser ikke hvor langt det er til toppen. Hver gang det flater litt ut får jeg hvilt, og det kjøres roligere. Jeg bestemmer meg for å sette meg foran en stund i håp om at ingen gidder å gå forbi for å øke der det er litt brattere. Merkelig nok funker det. På toppen er vi kanskje bare 12-14 stykker igjen i neste gruppe bak bruddet. Vi begynner å samarbeide, ca halvparten av oss tar føringer ned mot Randsverk, nå gjelder det å holde farten oppe.

På Randsverk er det ny «tvungen» stopp, Yngve melder at vi er 27 minutter bak skjemaet fra i fjor som endte på 14 timer. 

Forbi Lemonsjøen og til Lom går det greit, men allerede i første kneik mot Sognefjell sliter jeg med å holde gruppa. Det er bare så vidt beina går rundt. Flere ganger blir det små luker, men jeg tar noen småspurter opp igjen, før jeg visner og havner noen meter på etterskudd igjen. Men så begynner andre å gi seg. En Rye XP-rytter med tempohjelm setter seg i bilen. Filefjellmaskin-mannen stopper plutselig nesten helt opp. I løpet av noen minutter blir gruppa redusert til sju ryttere. Først ved Krossbu blir det en luke til de andre seks som jeg ikke kan klare å tette, men som heller ikke bekymrer meg. Det er bare et par hårnålsvinger og litt bakke til før Sognefjellshytta, så jeg regner med å være med dem igjen etter stopp der. Men når jeg kommer opp et minutts tid bak, viser det seg at de andre har kjørt rett videre. Yngve og Ola står klare med jakke. Det sludder vannrett, jeg rekker armene ut til siden og blir påkledd. Herfra er det en ting som gjelder - NED I BUHKKEN!!! Rytterne foran skal hentes. Mindre enn ti mil til mål. Det tar ikke lang tid før jeg passerer to som har sluppet de andre. De tar ikke hjulet mitt, og før vi begynner nedkjøringen forbi Turtagrø har jeg kommet meg opp til resten. Veien ned er humpete og ubehagelig. Fingrene har ikke følelse nok til å holde seg på bremsene uten å slik vekk hele tiden. I bunnen er vi fire sammen, tida er svært lovende, og vi samarbeider frem til den fæle bakken på 343 høydemeter opp til Hafslo, like før mål. Én er helt ferdig, en annen er fortsatt råsterk, men pådrar seg trippel punktering etter å ha dratt på foran for å ta tissepause, og derfor er vi bare to som kommer sammen til mål. 

13 timer, 39 minutter og 12 sekunder etter vi startet er det bare å slippe styret og juble. Det gikk! I mål i år også. Og enda bedre enn i fjor! 7. plass totalt og 2. plass M40-49.

Yngve og Ola kan ikke takkes nok. Dette hadde jeg ikke klart alene! Tusen takk også til Lars Blesvik i Interplaza for hjelp med ekstra Castelli-klær.

God sommer!

Jotunheimen støtteapparat

584x114-Stott-oss med din Grasrotandel