All grunn til å være fornøyd med innsatsen til KSK's Tr.heim - Oslo rekruteringslag også

TO rekruteringslaget_2012

En av klubbens satsninger var i år å rekruttere deltagere i legendariske kraftprøven - Den Store Styrkeprøven fra Trondheim til Oslo. Målet var å opprette en gruppe med «førstereis-deltagere», unge nye ryttere, samt de som lenge har tenkt å delta men ikke klart å motivere seg. Det var lagmoralen og ikke tiden som skulle være det avgjørende.

I fjor høst var interessen stor og vi hadde hele 16 navn på blokka, men med litt sviktende entusiasme, litt konkurranse fra den voksende interessen som etter hvert utviklet seg på distansen Lillehammer – Oslo og naturlig frafall i løpet av vinteren ble gruppa noe redusert. Resultatet var i alle fall at 8 ryttere fra KSK stilte opp i KSK-rekruteringslag fra Trondheim i årets utgave av den ekte STORE Styrkeprøven. Vi fikk også følge av Rune Hauan som er en kollega av Dan Høybråten. I tillegg startet to andre KSK ryttere i en litt raskere pulje som hadde 17:45 som mål.

Været har alltid vert et stort samtaleemne på sykkelritt i alle år og Styrkeprøven er ikke noe unntak, ikke minst fra Trondheim. Været kan fort utgjøre 2-3 timer ekstra på sete under ekstreme forhold. Derfor ble Yr.no et flittig benyttet oppslag den siste uken før start. Tidlig i uken ble det klart at vi antagelig måtte regne med en meget våt fornøyelse. Det var meldt regn på hele strekningen fra Trondheim til Oslo med varierende Styrkeprøven 012vindforhold. Prognosen endret seg derimot noe når vi nærmet oss lørdagen. Fredags kveld så vi tendensen til hva som kunne vente oss – mindre regn, men stabil kraftig motvind. Om av dere der ute skulle være tvil – nedbør er som søt kløe i motsetning til motvind som er en meteorologisk fotlenke.

Av forskjellige årsaker hadde vi ikke en fult ut definert følgebil. Pappa til vår yngste deltager, Vegard Sveum (17) skulle gi oss støtte fra Oppdal og videre ned til Oslo. Det ustabile regnværet gjorde at alt av bekledning og reserveutstyr måtte medbringes helt fra Trondheim i fare for at regnet kom før Oppdal. Valget på hva som da skulle sendes hjem i bagasjen og direkte til Oslo var helt avgjørende for hvordan dette skulle ende.

Godt nedlesset med bagasje og varierende bekledning kom vi oss avgårde i samme pulje som Drøbak Sykkelklubb som startet kl. 08:48. Vi startet med å legge oss bak Drøbak SK som var 18 mann på laget og hadde omtrent samme målsetting som oss ved å komme samlet i mål og kanskje ned mot 18-19 timer. Været var strålende solskinn og 16-17 grader, men litt vind i luften.

Styrkeprøven 016Langs Elgsetergata ut av Trondheim sentrum begynte jeg å få en anelse av hva vi kunne forvente og allerede opp Okstadbakken og over Heimdal var mistanken bekreftet. Dette vil ta fryktelig lang tid. Vi lot derfor Drøbak gjøre jobben og klumpet oss sammen bak i halen deres.

Dessverre fikk Drøbak noe teknisk problemer allerede før Støren og vi ble plutselig overgitt til oss selv. Det var bare å krumme nakken og legge seg godt opp i ryggen på hverandre for å minimere motstand. Vinden stod midt imot og vi valgte derfor å kjøre på en rekke med ca. ett minutt i fornt av gangen. Vi ble etter hvert ganske flinke til å finne smågrupperinger som vi la oss bak for å «hvile». Vinden var såpass stabil og rett sørfra at gevinsten med å ligge bak var merkbar.

Første stopp var på Oppdalsporten etter ca. 100 km. Her møtte vi for første gang vår følgebil og vi kunne lempe fra oss noe av «bagasjen». Samtidig måtte vi også innom den offisielle matstasjonen for å bunkre opp noen brødskiver. Det ble i prinsippet to stopp, men uten følgebil hele veien var det ingen annen måte å gjøre det på. Mat må man ha, for vi siktet oss inn på en 10 mils etappe til før neste stopp

Styrkeprøven 028Videre opp Drivdalen var det ingen tegn til at vinden skulle avta, nei i dag skal det blåse…! Etter hvert ble vi også tatt igjen ev Drøbak SK som så vidt kom sigende forbi. Det passet oss egentlig perfekt for nå tok vinden godt tak og mørnet bena til vår nye følgesvenn Rune. En liten mil før Hjerkinn var det full stopp for Rune som dessverre måtte takke for seg.

Da det flatet ut på toppen ved passering Hjerkinn stønnet det også fra Kjell og vi ble nødt til å slippe taket i Drøbak. Målsettingen var tross alt at alle skulle helt inn til Løren. Vår herre var neppe til stede, men vinden løyet faktisk litt da vi passerte bortover Dovresletta som til vanlig er den mest forblåste strekningen på hele ruta og perfekte sted for en vindmøllepark. Vindforholdene varierte tydeligvis proporsjonalt med høyden over havet. Jo nærmere vi kom Dombås jo mer trykket det på.

11 km sør for Dombås var vi klare for en ny stopp og vi hadde da syklet litt i overkant av 21 mil. Da hadde Kjell fått nok, takket for seg og satte seg i følgebilen og ble en det av støtteapparatet. Vi kjente nå at temperaturen ikke lenger var den samme og skydekket hadde for lengst tettet igjen himmelen. Dette så ikke bra ut.

Styrkeprøven 034Gudbrandsdalen strekker seg i lett terreng nedover og er vanligvis et deilig parti, men vinden gjorde at vi ikke fikk noe gratis. Igjen var det å tråkke seg nedover dalen.
Yr ga oss store forhåpninger om at vi skulle få en tørr tur, men det forutsatte at vi var på rett sted til rett tid. Vi var jo på rett sted, men dessverre alt for sent. Med over 2 timer på overtid var det ingen nåde, regnguden Chaac venter ikke med å få jobben gjort.

Vi lot oss ikke stoppe av små detaljer selv om det etterhvert begynte å bli litt stille fra flere i gruppa. Høydepunkter som at vi tok igjen Drøbak gjør jo selvfølgelig god selv om temperaturen falt, men på Kvam ble vi igjen nødt til å ta en stopp på grunn av kalde kropper. Det førte igjen til at Drøbak passerte oss på nytt, men bare noen km. lengre ned i dalen passerte vi dem igjen da de hadde sin stopp.

På vei inn til Lillehammer var det Dan sin tur. Nesten for sent oppdaget jeg at hode hans var fylt med svarte tanker, men en god porsjon hobbypsykologi lyktes det å justere innstilling. På matstasjon i Lillehammer var Chaac ennå ikke helt ferdig på jobb, måtte få unna noen tonn med vann til før kvelden. Den stoppen ble dessuten alt for lang, så kroppstemperaturen nærmet seg faretruende nær et bristepunkt. Tenke seg tanken; I dette Styrkeprøven 041øyeblikk ligger Lillehammer – Oslo karene med varmeflaske under dyna og drømmer om heder etter dagens bragd, samtidig som vi har koldbrann i begge bena, 9 grader i lufta, klissvåt, på vei inn i svarte natta, etter 350 km med et sete opp i rattata - Jippiiiii… og har bare 19 mil igjen – og for ikke å glemme en aldri så liten bris rett i tryne. Vi var kanskje ikke rangert som verdens raskeste lag på forhånd, men pågangsmot har i alle fall – her var det ingen tegn til sammenbrudd, selv ikke for Dan som vi nå hadde proppet full med kjøttboller, kaffe og uante mengder trøst. I tillegg strippet vi Kjell (som nå var blitt hjelpemann) for alt tørt og varmt tøy som vi pakket inn Vegard med. Skulle denne gruppa ha en sjanse var det KUN gjennomføring som måtte være i fokus, nærmest et «To be or not to be». Der og da var jeg ikke i tvil – vi skulle til mål om det så skulle ta hele natta. På vei ut fra Lillehammer-stoppen triller Drøbak inn for å ta sin stopp og jeg benyttet den motivasjonsfaktoren for alt det var verdt.

Gjøvik ble pekt ut som neste etappe samtidig som vinden roet seg ned da natten falt på. Alle var med i rekka og tok sine føringer i front, men det var kanskje i grunnen mest for å holde varmen. Etter hvert tok Chaac en pause og ting så et øyeblikk lysere ut. Vår nyutnevnte kaptein og Styrkeprøve-veteran, Bård Eikeland, som for øvrig har deltatt i Styrkeprøven 21 ganger, fikk oss på sykkelen igjen så fort som mulig. Like før avmarsj fra Gjøvikstoppen ble vi igjen forbikjørt av Drøbak, men det varte ikke lenge før vi så de igjen langs veien for å ta sin egen Styrkeprøven 042stopp. Vi lå altså et pit-stopp foran Drøbak. At regnguden Chaac tok litt nattarbeid var sikkert bare for å holde Bård Brekke våken. Han var nære på å duppe av ved flere anledninger.

Ny stopp på Eidsvoll og regnet hadde endelig gitt seg, men nå var kroppen så nedkjølt at jeg hadde problemer med å kommunisere med hjelpemannskapene som sto i matboden. Ennå verre var det å komme seg opp på sykkelen. Skulle jeg ha noen som helst sjanse til å komme i mål var det kun en måte og det var å øke tempo. Motvillig måtte vi dessverre igjen se oss bli tatt igjen av Drøbak, men denne gangen klarte vi å ligge i sekken deres.

Vi nærmet oss Kløfta og på et plutselig innfall stoppet Drøbak opp for en tissepause. Vi fortsatt videre samtidig som vi klarte å øke farta. Dette var forresten siste gang vi så Drøbak. Parallelt med farten økte også kroppstemperatur og motivasjon. Geir Engen slet med ryggen og vi ble tvunget til å putte fyren full av Ibux 600 om vi skulle komme videre. Eirik var ennå full av energi bidro hele veien inn til mål. Da de første solstrålene kunne skimtes etter passering Kløfta kunne vi ane et smil i munnviken til Vegard som lenge hadde vært stille. Virkelig imponerende, vår eneste junior av alle 75 KSK ryttere som var påmeldt Styrkeprøven tar steget helt ut og stiller i den gjeveste klassen. Uten så mye som et pip hele veien. Helt utrolig.

Styrkeprøven 048Nå var det bare parademarsjen igjen og Frogner-bakkene har aldri vært lettere, men kanskje ikke for Geir som hang som en skadeskutt akrobat over ramma og nærmest hylte i hvert tråkk. Den ryggen var ikke god. Slik gikk det opp over Djupdalsbakken mens solen tittet frem, fuglene plystret, Lillehammer ryttere spiste sin frokost og de første pendlerne var på vei til jobben. Litt over kl. 8 søndags morgen, 23 timer, 18 minutter og 23 sekunder fra vi forlot Munkegata i Trondheim, 12 minutter før Drøbak, triller vi inn på Løren med et stort glis over hele trynet.

VI KLARTE DET!

Bård Eikeland med sine 21. deltagelser gjorde en fantastisk jobb som mentor og motivator for gruppa. Han sitter inne med fantastisk mye kunnskap om dette rittet og har masse av æren for gjennomføringen. Klubbens yngste deltager  kunne konstantere en verdig 5. plass i årets Styrkeprøve. En fantastisk innsats og lovende rytter. Nå kunne man også se gledes tårene til Dan Høybråten som hadde vært stille siden Lillehammer. En bragd mange ikke helt forstår når man ser på hvilke forutsetninger som lå til grunn. Fyren kjøpte seg sykkel i vår! En lettet og happy Bård Brekke som nå hadde våknet kunne konstatere at dette kanskje var siste gang, men ville ikke utelukke det helt. Mens Eirik, bortsett fra å se like trøtt ut som sin far virket uberørt. Han tipper jeg vi vil se mer til. Geir Engen fikk vi stablet ned fra sykkelen og lagt i stabilt sideleie og kjørt hjem til kona for videre behandling. Ikke helt sikkert vi får med han neste år...! 

Jeg vil også takke Egil-Bagge som eneste representant i velkomstkomiteen som stilte opp å serverte boks-Cola ved målgang. Tusen takk selvfølgelig også til Stein Erik Sveum thumb Styrkeprøven 049(pappa Vegard) og medhjelper Erlend Sveum (lillebror til Vegard) som ga oss support og støtte underveis og dessuten serverte vanvittig gode baconpølser fra 7-eleven på Gjøvik.

Den store Styrkeprøven er en stor idrett. Ikke et sekund i tvil – jeg stiller selvfølgelig til neste år.

Kai Pettersen
Reservementor

 

 

 

thumb Styrkeprøven 050  Styrkeprøven 053  Styrkeprøven 054

 

Styrkeprøven 056  styrkeproven2012 2  styrkeproven2012

 

584x114-Stott-oss med din Grasrotandel